Ski er blitt big business. Store internasjonale aktører kjemper en tøff kamp om et stadig voksende og mer og mer krevende hav av forbrukere. Det er bare å ta seg en tur i Nordmarka en vakker vintersøndag så forstår man at det er tilfelle. Skisporene er mer eller mindre fulle av entusiastiske skiløpere og så godt som alle har på seg siste skrik i skiutstyr. Det være seg klær, ski, staver eller småting som luer, briller, hansker, sekker og så videre. Og det uten at det nødvendigvis gjenspeiler seg i prestasjonene. For selv de fleste av de som helt åpenbart er helt vanlige turgåere er utstyrt på den måten. Man får inntrykk av at det ikke lenger er lov å ferdes i marka i en god, gammeldags skianorakk, nikkers og treski.

Sosiale forskjeller i kjølvannet av utstyrshysteri

Det voldsomme fokus på utstyret har mange sider. En av de negative er at ski dermed er blitt en kostbar utstyrssport, en aktivitet som i økende grad utøves av folk som har råd til å skaffe seg alle disse tingene. At så er tilfelle reflekteres blant annet i at rekrutteringen blant barn og unge er mye bedre på Oslos vestkant enn på andre siden av byen. Mange fikk for eksempel med seg at da Norge tok storeslem i herrenes skiatlon i OL så gikk alle de tre medaljene til gutter som tilhørte vestkantklubber.

En positiv side ved at utstyret stadig utvikles og forbedres er at den fine opplevelsen det er å ferdes på ski i marka eller på fjellet bare blir enda bedre når man har klær som er utformet for skigåing og ski som er lette i vekt og lette å smøre.

På ridestellet skal storfolk kjennes, står det i Peer Gynt og noe av det samme gjør seg gjeldende i skisporet og i slalåm- eller hoppbakken. De som ikke har det siste og det beste på utstyrsfronten teller ikke. Til stor glede for de mektige utstyrsleverandørene som tjener fett på at vanlige folk i økende grad bruker av sin økende velstand til å skaffe seg siste nytt. Man kan synes det er ille at mosjonsutøverne bites av denne basillen. Men virkelig ille er det toppidretten. Der har det til og med gått så langt at man har blitt nødt til å sette opp regler for hvordan for eksempel hoppdresser skal utformes og brukes for å være sikre på at alle konkurrerer under like forhold. Nå er det blant annet påbudt med et stramt belte på dressen slik at man ikke kan sagge buksene og på den måten få større areal på dressen. Ja når det gjelder hopp så er det ikke bare dressen man har regler for. Nå har man til om regler for hva slags undertøy man kan ha på seg under konkurranser. For en vanlig dødelig er det ikke lett å forstå hvordan undertøyet kan gjøre noen stor forskjell, men slik er det altså.