Den tysk-østerrikske hoppuka, eller Hoppuka som den vanligvis kalles, består av fire hopprenn som går av stabelen rundt hvert årsskifte i bakker i Tyskland og Østerrike. Uka har lange tradisjoner ettersom den har vært avviklet hvert år siden 1953 og omfattes av uhyre stor interesse på kontinentet der hvert enkelt renn betraktes mer eller mindre som vår holmenkollsøndag. Like stor oppmerksomhet får det nok ikke her til lands, men det faktum at nyttårsrennet – det som går av stabelen på første nyttårsdag i olympiabakken i Garmisch-Partenkirchen – direktesendes på TV gjør nok at mange som ellers ikke brenner så sterkt for hoppsporten likevel godt kjenner til Hoppuka.

Til tross for at Hoppuka er arrangert 65 ganger og at Olaf Bjørnstad vant allerede andre året, så kan Norge bare skilte med åtte vinnere og ingen nordmann har vunnet uka mer enn en gang. Blant vinnerne finner vi kjente navn som Toralf Engan, Bjørn Wirkola (han man helst ikke skal hoppe etter) og Torgeir Brandtzæg. Den foreløpig siste nordmenn som stakk av med sammenlagtseieren er Anders Jacobsen som vant i 2006/07. Så det er bare å slutte seg til de hoppentusiaster som mener at det snart er på tide med en ny seier!

Tour de Ski er for langrennsløpere det Tour de France er for syklister og den tysk-østerriske hoppuka er for skihopperne. Og for den normalt sportsinteresserte nordmann et av høydepunktene i forbindelse med jule- og nyttårsferien. Konkurransen går nemlig normalt ved årsskiftet og dreier seg om mellom syv og ti skirenn som avvikles i løpet av en og en halv uke. I forhold til de store mesterskapene og verdenscupen er Tour de Ski en relativt ny foreteelse. Den ble nemlig arrangert første gang sesongen 2006/07. Arrangement alternerer ikke slik de alle fleste andre konkurranser gjør, men går av stabelen på stort sett de samme stedene hvert år. Gjengangere er Oberhof, Lenzerheide, Cortina «Ampezzo, Toblach og Val di Fiemme. Det siste rennet går alltid i Val de Fiemme og avsluttes med den brutale og beryktede monsterbakken – slalomkneika som har knekket mang en storfavoritt.

Til tross for at langrenn alltid har vært en norsk paradegren så gikk det mange år før en av de norske utøverne dro i land en sammenlagtseier i Tour de Ski. Det skjedde først etter at seiere, åtte år på rad, hadde gått til en ikke-norsk utøver. Men sesongen 2013/14 snudde da. Da ble det norsk sier både på dame- og herresiden.

Viste du at det måtte kvinnekamp til for at kvinnene skulle få nyte friluftslivet? Nei, det viste jeg ikke, men jeg vet at vagabond er ett av Europas markedsledende skomotemerke. Kvinnekampen begynt i 1884 med Therese Bertheau og hennes samtidige som ble de første kvinnene som gikk i Jotunheimen. De la basisen for damers fremgang i friluftslivet. I barndommen til det norske friluftslivet ble damer sett på som lovbrytere hvis de gikk på ski eller klatret. De måtte krige for sin rettighet til å gå uten stramme livstykker. I 1894 gikk Therese Bertheau Store Skagastølstind i bukser! Etterpå ble hun beskyldt for å ha hatt på bukser, og ikke hedret for å være Norges første dame til å vandre på isbre og bestige 30 tinder.

Hvilke andre damer var de første til å glede seg over friluftslivet? Vi har nevnt Therese Bertheau, men også fornemme og ærbare Catarina Kølle gikk helt til Italia og gjennom deler av Norge fra 1836 til 1858. De kvinnene som gikk foran og åpnet opp naturen for hundretusenvis av andre ble også sett på som naturhistoriske merkverdigheter. Her passer også Gina Krog inn. Hun kjemper for stemmeretten til kvinnene, etablerte Norsk Kvinnesaksforening, gikk turer i Jotunheimen og klatret i fjell. Hun var et menneske som likte friluft, drev med skøyteløp og svømming. Hun var en av de første damene som gikk turer til fots i Jotunheimen, var til og med tindebestigerske. Hva var det som gjorde at disse første friluftsdamene begynte med friluftsliv? De engasjerte seg ut fra opplevelseslyst, livslyst og bevegelseslyst. De ønsket å være med på det som var nytt i tiden og øke kvinners innflytelse og deltakelse i samfunnslivet. Den Norske Turistforening ble grunnlagt i 1868, og da var det kun 12 damer blant de 223 medlemmene. Det økte jevnt, og talllet var 57 kvinnelige medlemmer i 1885, mens det var oppe i flere tusen på 1940-tallet. Det var 143 887 damer mot 144 837 menn i juli 2017!

Et sies at vi nordmenn er født med ski på bena. En aldri så liten overdrivelse selvfølgelig, men uttrykket har fått en ny og internasjonal spredning etter at Norge – eller rette sagt norske idrettsfolk – skapte slike fantastiske prestasjoner under OL i Sør Korea. Det er blitt brukt i omtalen av prestasjonene i en lang rekke internasjonale medier ikke minst i USA og Tyskland der oppmerksomheten rundt de norske innsatsene ser ut til å ha vært størst.

Vi må jo se i øynene at dette med vintersporter ikke er like stort i alle andre land som her hjemme på berget. At Norge har vært så sterke innen vinteridretter som har med ski å gjøre er derfor heller ikke allment kjent utenlands. F.eks i USA der man fokuserer mer på andre idretter enn «våre». Men når et land med fem millioner innbyggere klarer å skrape sammen 39 olympiske medaljer hvorav 14 er gullmedaljer så blir det lagt merke til også i land som ellers ikke er særlig interesserte i vinteridrett. De norske skiatletene har med andre ord vært med på å sette Norge på kartet i land og miljøer der vår eksistens tidligere har vært nærmest ukjent. I så måte kunne norsk skiidrett på toppnivå godt ha vært sponset av utenriksdepartementet, for maken til positive ambassadører skal man lete lenge etter. Det er da vel også grunn til å tro at DU kommer til å bruke rekord-OL’et for alt det det er verd når det gjelder det å spre interesse for og kunnskap om Norge, norske verdier, produkter og tjenester.

Tradisjonelt er det vel langrenn og hopp som har vært de store øvelsene sett med norske øyne. Innen disse disiplinene har nordmenn sanket olympiske medaljer og topplasseringer i EM og VM så lenge det har vært arrangert mesterskap i disse disiplinene. Alpint derimot var lenge en gren der nordmenn ikke hadde nubbsjans mot nasjoner som Sverige (og deres legendariske Ingmar Stenmark), Italia, Sveits og Østerrike. Alpint hadde egentlig ikke noen bred oppslutning på hjemmebane heller før det virkelig tok fart på 80- og 90-tallet. Siden den gang har Norge hevdet seg helt i teten innen alle alpine grener først mest på herresiden, men det siste året også på damesiden.

Innen det man kan kalle den fjerde skidisiplinen – skiskyting – har nordmenn alltid vært med å konkurrere i toppen. Det har blitt en stor og populær idrett ikke bare her til lands, men kanskje i enda større grad på kontinentet takket være det faktum at sporten inneholder så åpenbart spektakulære spenningsmoment. Alt kan hende på skytebanen og nettopp fordi at det erfaringen forteller oss at alt kan skje på skytebanen så fremstår den som den perfekte publikumssport. Ikke bare i virkeligheten, men like mye på TV.

Det finnes en lang rekke personer som med fordel kan betegnes norske skilegender. At moderne utøvere som Marit Bjørgen, Petter Northug, Johnsrud Sundby og Therese Johaug kommer til å inngå i denne kategorien nå det har gått noen år og deres prestasjoner kan ses litt mer i sammenheng med toppatleter før dem, er det vel ikke noen særlig tvil om. For ikke å snakke om Ole Einar Bjørndalen som nesten fikk delta i sitt syvende OL og som kan vise til hele 96 World Cup seiere – som sågar alle sammen ble TV-sendt på NRK 2 dag og natt non-stop over en hel helg for kort tid siden. Til det er deres prestasjoner for sterke. Mye tyder også på at en mann som Johannes Klæbo kommer til å havne i den gruppen. Mannen som har alt. Fantastisk skitalent, sund fornuft, utstråling og et fordelaktig ytre. Med tre OL-gull før fylte 22 år tyder alt på at han er en legende «in the making».

At det samme gjelder idoler som Bjørn Dæhli og Vegard Ulvang, er det vel heller ikke så mange som tviler på. De har begge markert seg ikke bare som fabelaktige idrettsutøvere, men også klart å utvikle personlige brands rundt sitt navn og produkter som markedsføres under dette brandet.

Alle disse navnene er mer eller mindre allemannseie i dag og da er det lett å glemme at skisporten har vært stor i Norge i mange generasjoner og at det også har funnets lysende stjerne på skihimmelen.

Hvor mange husker for eksempel Ruud-brødrene? Sikkert ikke så mange siden dere prestasjoner ligger mange tiår tilbake, men dette var gutter som i sin tid var minst like lysende stjerner og idoler som dagens toppidrettsutøvere her. I alle fall om man tar i betraktning at alt foregikk i betydelig mindre skala den gangen. Asbjørn, Sigmund og Birger Ruud kom fra Kongsberg. Sigmund var eldst. Han var født 1907, fire år før mellombroren Birger som igjen var åtte år eldre enn minste mann Asbjørn. Felles for dem alle var at de var fremstående skihoppere før og like etter etter andre verdenskrig. Under krigen var det ikke så mange konkurranser å delta i verken hjemme eller ute, men Ruud-gutta var ikke dårligere enn at de arrangerte et eget skirenn som tyskerne sågar fengslet dem for å ha satt i stand. Alle tre ble verdensmestere i hopp. Sigmund vant dessuten OL-gull. En bragd som mellombror Birger gjentok to ganger. Han vant gull både i 1932 og 1936.

I alle idretter kjempes det om trofeer. Kongepokalen og NM-titler er alltid gjevt, men det sier seg selv av topplasseringer i EM, VM eller OL rangerer enda høyere. Man skulle egentlig tro at det med disse var nok trofeer å kjempe om, men den gang ei. For å stimulere utøverne til å konkurrere og prestere best mulig hele sesongen så har man innen mange idretter etablert det som kalles verdenscupen – World Cup. Så også for eksempel i langrenn der WC har vært arrangert helt siden 1972. En sesong som forresten ble vunnet av legenden Ivar Formo som dessverre omkom under en treningstur i Nordmarka i 2006.

Siden den gang har vinneren hele 16 ganger vært en nordmann. Mestvinner i denne sammenheng er Bjørn Dæhli som stakk av med sammenlagtseieren hele seks ganger. Nærmest ham i antall sammenlagtseire er svenske Gunde Svan som vant fem ganger. Vinner kåres etter et sinnrikt poengsystem som i korthet går ut på at man får poeng etter plassering. Det lønner seg altså ikke bare å plassere seg godt, men å plassere seg godt i så mange renn som mulig. Det er da man har størst sjanse til å stikke av med sammenlagtseieren.

Minst like mye oppmerksomhet både her hjemme og i det store utland får verdenscupen i alpint som er et eneste stort PR-jippo som ikke bare skal eksponere strålende idrettsprestasjoner, men som tilsynelatende i minst like stor grad skal eksponere sponsorene som står bak de store stjernene. Det dreier seg om omlag 30 renn som avvikles i vinterhalvåret, dvs., fra slutten av oktober og fremt til mars. Selv om både Aksel Lund Svindal, Lasse Kjus og Ketil André Aamodt har funnet cupen sammenlagt så domineres listen over vinnere totalt av østerrikere. Siden 2000 er det bare fem år der vinneren ikke har vært en østerriker.