For alle – eller i alle fall for veldig mange – som bruker skigåing aktivt for mosjon eller trening så finnes det noen høydepunkter som det er ekstra stas å delta i. Her i Norge er det først og fremst Birkebeineren som trekker folk, men nesten like populært blant ivrige nordmenn er det enormt store arrangementet Vasaloppet i Sverige og det ikke mye mindre Marcialonga i Italia. De riktig ihuga skiløperne prøver å få med seg alle tre samme sesong.

Alle disse rennene tiltrekker seg skiløpere i flere kategorier. Noen få er skikkelige konkurranseløpere som deltar mer eller mindre på profesjonell basis. De utgjør alltid et bitte lite mindretall, men spiller en stor rolle ettersom konkurransen dem imellom tiltrekker seg stor medial oppmerksomhet. De aller fleste er imidlertid mosjonsløpere som stiller til start mer eller mindre forberedte. Noen har det som tradisjon å delta så de stiller opp år etter år uansett om de har fått gått noe særlig på ski på forhånd eller ikke. Mange er med for første gang og det er nok mange som bare deltar den ene gangen. Rett og slett fordi de innser at utfordringen var tøffere enn de hadde trodd.

Interessen for disse turløpene var lenge kraftig stigende, men har de siste årene dabbet av en del. Birkebeinerrennet hadde for eksempel nesten 17.000 deltakere i 2013, mens antallet deltakere de siste årene knapt har kommet over 10.000.

Birkebeinerrennet

Birkebeinerrennet er en norsk klassiker. Løypa er «bare» 54 kilometer lang, men går fra Rena og over fjellet mot Sjusjøen for å avsluttes på Birkebeiner skistadion på Lillehammer. Det er fjellpassingen som gjør rennet utfordrende. Deltakerne må alle bære en sekk som veier minst 3,5 kg hele veien og alle som fyller 16 år det året kan delta. Rennet går i år for 80. gang.

Vasaloppet

Vasaloppet er betydelig lenger enn Birken, men går til gjengjeld gjennom et mye lettere terreng. De beste løperne staker faktisk de 90 km fra start til mål. Starten går i Berga By i Sälen og man går i mål i Mora i Dalarna. I selve hovedløpet som går første søndag i mars deltar opptil 16.000 deltakere under full TV-dekning. Vasaloppet er en stor sportsbegivenhet i Sverige. Flere er det ikke plass til. Interessen er imidlertid så stort at man arrangere ulike varianter som FredagsVasan, HalvVasan, TjeiVasan og så videre for at alle som vil skal få være med.

Vi nordmenn ynder å si at vi er født med ski på bena og det er jo faktisk ikke så veldig langt fra sannheten. For det er nok ingen andre i hele verden som blir introdusert for ski i så ung alder som vi blir her opp på berget. Men det som er enda norskere enn å gå på ski er å ga på tur. For vi har av en eller annen grunn lange tradisjoner for å ta oss ut i skog og mark. Sommer som vinter. Det har blitt en viktig del av vår kultur. Å gå på tur har blitt endel av den norske folkesjela og skal man gå på tur vinterstid ja så må man jo ty til ski for å komme seg noe sted. ER man for liten til å gå på ski så blir man henvist til en pulk som mamma eller pappa drar. For det at man er for liten til å gå på ski er ingen unnskyldning for ikke å bli med på tur.

Den grunnleggende teknikken lærer vi normalt av foreldrene, men veldig mange barn vil gå på skiskole for å bli flinkere. Eller rett og slett for å ha det moro. Der lærer man seg de litt mer avanserte teknikkene både for langrenn og slalåm – grunnteknikker som er viktige å mestre om man vil bli god eller teste ut andre grener som Telemark eller å bytte ut skiene med brett av ulike slag. Barna trenger ikke være mange årene før man får være med. At synet av en femåring iført fullt skiutstyr inkludert slalåmbriller kan få en utlending til å tro at vi omtrent må være født slik er faktisk ikke så vanskelig å forstå.

Barna skidag

Mange steder arrangeres det egne skidager for barn. I Holmenkollen går det for eksempel av stabelen et gigantarrangement hvert år der mange tusen gutter og jenter deltar i mer eller mindre seriøse konkurranser. Alt for å fremme og stimulere barns interesse for skigåing. Men man går ikke bare på ski. Tenne opp bål, grille pølser, drikke varmt fra termos og sånne ting som hører skiturer til blir det også tid til.

Det legges også stor vekt på ski og skigåing i skolen. De fleste av oss har helt sikkert varierende minner fra skolens skidag og i de seneste årene har det vært diskutert mye om det er skolens oppgave å på denne måten holde den norske skikulturen ved liv. Meningene er mange og kritikerne hevder blant annet at slike aktiviteter går på bekostning av det skolen egentlig skal drive med, nemlig undervisning. Dessuten er det store deler av befolkningen for hvem det å kunne gå på ski er helt uinteressant. Men enn så lenge er det skientusiastene som har overtaket.

Nordmenn har alltid vært en av de ledende nasjonene i de olympiske vinterleker. Med 368 medaljer (132 gull, 125 sølv og 111 bronse) å skryte av, kan vi tenke oss at det er helt utrolig hvordan en liten nasjon som Norge har kommet så langt. Hvert fjerde år dominerer vi land med flere ganger så mange innbyggere som i Norge, men har vår «lille nasjon»-status begynt å forsvinne? Presterer vi altfor bra? Vinner vi for mye? Ordet «vinter-OL» er nesten automatisk forbundet med landet Norge, og da er det muligens ikke rart at konkurrerende land bare venter på at vi skal mislykkes.

Vinter-OL i Torino, Italia 2006

Siste, katastrofale opptreden nordmenn på ski, skøyter, snowboard og med curling koster utførte var i Torino, Italia 2006. I forhold til de 39 medaljene (14 gull, 14 sølv og 11 bronse) vi fikk tak i Vinter-OL 2018 i Pyeongchang, Sør-Korea, klarte vi bare å få 19 medaljer i Torino. Man kan godt si at det ikke var spesielt trygt å satse på norske medaljer i det OL-et, og selv om det er en sjans for at det kan skje er refinansiering av lån hos Sambla ennå det tryggeste å låne fra.

Det ser på overflaten ikke så ille ut, men når man tar i betraktning det faktumet at vi kun fikk 2 gull der er det en forferdelig prestasjon. De andre nasjonene derimot hadde ingen klager, mens Norge-fans var skuffet og oppgitt. Land som Tyskland, USA og Østerrike rangerte høyest i topp 3, samtidig som nasjonene Russland, Canada og Sverige fikk mer søkelys. For oss var det kjipt. For andre var det mest sannsynlig ekstra moro å se nasjonene sine slå ut et land som tidligere har slått dem ut, gang på gang.

Blir Vinter-OL kjedeligere med oss?

Et spørsmål som har startet å dukke opp i norske debatter og aviser er: «vinner vi for mye?» Mange på utsiden av vintersport-interessen vil tro at det er et meningsløst og dumt spørsmål, men i løpet av de siste årene har spørsmålet blitt mer fornuftig for årene som går. Henrik Kristoffersen er et stort talentet som tok bronse i Sotsji 2014 etter en dramatisk slalåm omgang, mener at hvis du ikke forsøker å vinne er det kjedelig uansett hvorfor. Kristoffersen har et godt poeng, fordi hva slags atleter ønsker å vinne over noen som ikke viser noe form for vinnerinstinkt?

For mange er vi et land de er lei av å se på toppen av tabellen hver eneste vinter-OL. Allikevel har ingen lyst til å se oss gå lett på våre motstandere. Det kan bli argumentert frem og tilbake om at de olympiske vinterlekene er kjedeligere med oss, men hva som er enda kjedeligere å se er utøvere som ikke kjemper for harde livet.

Nordmenn er nok generelt ganske flinke til å mosjonere. Det kan sikkert henge sammen med mange ulike forhold og det at vi bor ganske grisgrendt i dette landet kan være en faktor som spiller inn. Vi har rett og slett vært nødt til å forflytte oss rent fysisk for å kunne etablere og opprettholde sosiale kontakter. At barn ofte har hatt lang skolevei – i alle fall når man ser bort fra byene – har helt sikkert spilt inn. Før skolebusser ble etablert eller curlingforeldre begynte å kjøre barna til skolen, fikk man ta seg dit på egen hånd. Og da fikk man enten ta bena fatt, sykkelen eller skiene om vær og føreforhold tillot det. Og det er vel nettopp kombinasjonen av at vi har mye natur å boltre oss i her til lands og det faktum at vi har mye snø i store deler av året, som gjør at nettopp skigåing har blitt en så sentral fritids- og mosjonsaktivitet for oss nordmenn. De aller fleste av oss lært å gå på ski i svært ung alder. Det hører liksom med til de aktiviteter vi nordmann skal meste. Det er vel også derfor det arrangeres skiskole for innvandrere.

Man trenger slett ikke bli noen topp-presterende eliteutøver, bare lære seg den tross alt ganske enkle teknikken som gjør at man kan forflytte seg ganske effektiv gjennom skog og mark eller på kryss og tvers i fjellheimen. Og det fascinerende er jo at når man først har lært seg å gå på ski så innser de aller fleste hvilken fantastisk fin måte dette er å holde seg i form på.

Hos oss i Norge legges forholdene veldig godt til rette for alle som vil gå på ski. Uansett egentlig om skigåing er en konkurranseform, en treningsform eller rett og slett bare en fin måte å drive mosjon på. For i tillegg til mer eller mindre naturgitte forutsetninger som mye passende terreng og snø store deler av året, så prepareres det fine skiløyper overalt der det bor folk. Mens man i Sverige bygger ishockeybaner overalt der det finnes folk, så lager vi skispor og lysløyper. Så blir da også svenskene mye bedre i ishockey enn vi blir og vice versa.

Spor og lysløyper legges ofte i kommunal regi. At forholdene legges så godt til rette for alle som vil gå på ski er helt sikkert en viktig faktor når man spør seg om hvorfor Norge presterer så bra i alle internasjonale skirenn. Talentene får gode muligheter til å utvikle seg. Likevel kan man nok si at størst samfunnsmessig nytte har alle skispor og lysløyper ved at de får «det brede lag» av folket ut i skog og mark. De positive helsemessige effektene av at unge og gamle kommer seg ut og mosjonerer i frisk luft kan ikke undervurderes.