Ski er blitt big business. Store internasjonale aktører kjemper en tøff kamp om et stadig voksende og mer og mer krevende hav av forbrukere. Det er bare å ta seg en tur i Nordmarka en vakker vintersøndag så forstår man at det er tilfelle. Skisporene er mer eller mindre fulle av entusiastiske skiløpere og så godt som alle har på seg siste skrik i skiutstyr. Det være seg klær, ski, staver eller småting som luer, briller, hansker, sekker og så videre. Og det uten at det nødvendigvis gjenspeiler seg i prestasjonene. For selv de fleste av de som helt åpenbart er helt vanlige turgåere er utstyrt på den måten. Man får inntrykk av at det ikke lenger er lov å ferdes i marka i en god, gammeldags skianorakk, nikkers og treski.

Sosiale forskjeller i kjølvannet av utstyrshysteri

Det voldsomme fokus på utstyret har mange sider. En av de negative er at ski dermed er blitt en kostbar utstyrssport, en aktivitet som i økende grad utøves av folk som har råd til å skaffe seg alle disse tingene. At så er tilfelle reflekteres blant annet i at rekrutteringen blant barn og unge er mye bedre på Oslos vestkant enn på andre siden av byen. Mange fikk for eksempel med seg at da Norge tok storeslem i herrenes skiatlon i OL så gikk alle de tre medaljene til gutter som tilhørte vestkantklubber.

En positiv side ved at utstyret stadig utvikles og forbedres er at den fine opplevelsen det er å ferdes på ski i marka eller på fjellet bare blir enda bedre når man har klær som er utformet for skigåing og ski som er lette i vekt og lette å smøre.